Det er vinter nå. Dagene er bleke. Sola titter bare såvidt frem over kanten, før hun går og legger seg igjen.
Det er bare såvidt frost.
Vi går til skogen. Når det er blå led-lys på einerbusken og lyslenker på den lille broa ved tjernet, ja da er det jul i nabolaget!
Det er allerede is på tjernet. Tinka husker ikke snøen som falt i fjor, og tripper forvirret utpå for å hente en pinne. Stor undring - hun kan GÅ på vannet! (Det kan ikke jeg).
Når isen fryser, dannes underlige formasjoner.
Hvem trenger vel juledekorasjoner innomhus, når man har sånn pryd som dette i sin daglige skog, skulle bildeteksten ha vært her - med islagt tjern, mosegrodde stubber og lyng, ja til og med tyttebær! Så kom Tinka tråkkende inn i bildet og begynte å spise tørt gress. Og posere, det ville hun ikke. Hun er ganske bestemt, den jenta.
Vi traff et troll. Tinka er ganske skvetten av seg. Ikke redd, men skvetten. Jeg er mest redd. Jeg liker ikke å gå i skogen alene. Godt jeg har Tinka til å passe på meg!
Det skinner en vintersol i det fjerne. Sommeren forsvant så umerkelig i år, plutselig var det vinter.
Håper du får en fin vinterdag!