Studentene...

Snart er det jul. Da kommer studentene hjem.
Det tar tid å venne seg til, men etter hvert siger det inn, dette at barna vokser opp og forlater redet.
Trist er det nok, men det blir etter hvert en vane.

Enn så lenge kommer de hjem til jul, det er godt.
De kommer med fly fra Trondheim og Firenze, med sitt pikk og pakk, og fyller opp vårt lille hus.
Gangen blir full av sko, det blir kø på badet, det blir trangt, men trivelig.

Sist de var hjemme samtidig, var i sommerferien. De var opptatt på hver sin kant, så det var fullt hus i bare noen dager. Da hadde Sønnen skulpturverksted i kjelleren, mens Dattera satt modell.


Den er ikke akkurat noe studio, kjellerboden vår, men Dattera ble stablet opp på et stativ av gamle krakker mens Sønnen modellerte på smørebordet. Funket fint, det, selv om arbeidshøyden kanskje var litt feil og Dattera sovnet og datt av krakken.




Deretter portretterte Sønnen seg selv. Så nå har vi begge ungene stående til tørk i kjelleren, drapert i plastposer. Gemalen er nede og gir dem en dusj med vann i ny og ne, så de ikke skal tørke for fort og sprekke, der de står. Siden skal de støpes i gips.


Hvor Sønnen har arvet talentet fra, er det ingen som forstår. Kanskje har det ligget latent i bondeslekta i alle år, uten at noen har merket noen ting? Det forblir et av livets uløste mysterier.


Jeg har blogget om skulpturene hans før. Etter det har han studert halvannet år i Firenze og hatt en rivende utvikling. Han har egen blogg med galleri, og skolen han går på har en fin Facebookside.