Jeg tror jeg snart må gjøre alvor av å lage en utstilling med mine beste/verste fotofadeser. Det ene bildet verre enn det andre, det er utrolig at det går an.
Da jeg skulle ta bilder av Siri-jakka (i forrige innlegg), ble det ikke bedre. Har man ingen fotograf for hånden, må man ta skjeen i egne hender - eller rettere sagt kameraet... En av selfiens forbannelser - den lange armen i hjørnet...
Det var en varm og fin sommerdag, og jeg holdt på å krepere med den varme jakka på.
Men nå vet dere i hvert fall hvordan takvinduene mine ser ut! Enda godt.
Når alt annet går galt, kan man jo alltids ty til selfie-stanga. Selfie-stanga kan til og med fås trådløs, og i mange fjonge farger som lyser opp tilværelsen. Første gang jeg så en sånn stang, var da vi var på ferie på Korsika for et par-tre år siden. Et par sto oppe i fjellskrenten ved Bonifacio og tok bilder av seg selv - med kameraet på en stang. Der og da så det helt genialt ut, men jeg har skjønt i ettertid at det - som alt annet her i livet - krever øvelse. Poenget er liksom at stanga ikke skal synes og at man skal se helt uanfektet ut...
Det ble mange hodeløse og skakke bilder av meg og Siri-jakka, så i stedet setter jeg inn et bilde av Tinka som rister av seg vannet etter et bølgende bad i sjøen i sommer. Jeg så på Schrödingers katt her en gang hvordan det foregikk: Det hele starter med en kraftig sving med hodet. Så følger hele kroppen etter så vannet spruter i alle retninger. Dette er en meget effektiv og elegant tørkemekanisme, og på under et sekund er over halvparten av vannet i pelsen borte. Hvorfor? Vann øker vekten på pelsen og gjør det vanskeligere å løpe - det kan forklare hvorfor evolusjonen utviklet hurtigtørking. I følge forskerne er dette mer effektivt enn en vaskemaskin som sentrifugerer. Og ved hjelp av mikrokameraer har forskerne nå kunnet måle svingningene og brukt dette til å utvikle optimale vaskemaskiner og tørketromler.
Så da lærte man noe nytt igjen. Det er håp. Ha en god dag!